Etter at jeg fikk en datter har det ikke vært så lett å være objektiv og sier om en bok er god eller dårlig. Jeg vet bare om de er triste eller ikke. Og nåførtiden er nesten alle bøker triste. Akkurat nå hater jeg å lese triste historier om barn. Det er bare for mye til meg. Jag kan ikke ta det selv om jeg tidligere var i stand til å lese hva som helst. Trist? Gi det hit! Skremmende? Ingen problem! Men nå begynner jeg å gråte med én gang om det finnes en bok med et trist barn.

 

Men jeg stoler på mine venner. De vet om mitt problem. Så når en venn av meg gav meg Hanne Ørstaviks ”Kjærlighet” (”Rakkaus” på finsk, oversett av Tuula Tuuva) trodde jeg at det kan ikke være en veldig trist bok. Man kan ikke gjør det mot meg! Men naturligvis hørte jeg bare etterpå at vennen min hadde faktisk ikke lest boken i hele tatt!

 

Og hva skjedde… Jeg leste ”Kjærlighet” på trikken og naturligvis begynte jeg å gråte. Jeg kom hjem til min barn og jeg stod lenge tid i hennes rom seende på henne når hun sov og jeg gråt enda mer. Jeg var fortvilet og min hjerte blødde. Hvorfor i alle verden skriver noen så triste bøker?!

 

Jeg tror ”Kjærlighet” er en god bok. Jeg er nesten sikker på det. Men i alle fall er den utrolig trist og litt for mye til meg. Fremdeles tror jeg at jeg må lese mer av Hanne Ørstavik, bare for å se om jeg alltid gråter så mye som denne gangen.